Middelalderspillet

↓ Ordliste

Denne ordlisten, ordnet i alfabetisk rekkefølge, er i hovedsak basert på ordforklaringer i Magnus Rindals syntetisering, normalisering og nynorskoversettelse av landsloven og Jo Rune Ugulen Kristiansens bokmålsoversettelse av landsloven, samt Store Norske Leksikon. Der andre kilder er brukt, er disse lenket til i teksten.

Blodskam

«Seksuell omgang mellom personer for nære i slekt med hverandre til å kunne gifte seg», står det i bokmålsordboka. Kristenretten hadde en rekke regler for dette som gjaldt flere slektsledd, inngiftede slektninger og «åndelige slektninger» – personer som spilte en sentral rolle i mottagelsen av et sakrament. Kirkens ekteskapsregler beskrives nærmere i denne episoden av podkasten Dømt.

Fomo

Fear Of Missing ut, frykt for å gå glipp av noe. Forkortelsen fikk sin egen side  på Urban Dictionary i 2013. 

Fredløs

En som står utenfor lovens beskyttelse. Det behøvde ikke i alle tilfeller å være en livsvarig dom, og i noen tilfeller kunne man kjøpe seg ut av fredløshet. For de mest alvorlige forbrytelsene innebar fredløshet at man mistet alt man eide og at man straffefritt kunne drepes. 

Giftingsmann

Den som var ansvarlig for å gifte bort en kvinne. Giftingsmannen skulle ivareta kvinnens behov og rettigheter i forhandlingene om giftemål. Giftingsmannen skulle etter landsloven være far eller bror født av samme far. Dersom disse ikke fantes, var det mor som skulle fungere som giftingsmann, såfremt hun var lovlig gift – og deretter nærmeste mannlig arving til kvinnen som skulle gifte seg, dersom han var 20 år eller eldre. 

Gilde

Sosial og religiøs interesseforening. Gildets medlemmer ga hverandre rettsbeskyttelse og søkte å løse konflikter i fellesskap. Et gilde kunne jobbe for en bestemt gruppes rettigheter, for eksempel håndtverkere, og kunne fungere som forsikringsordning for medlemmene. 

Halvrettsmann

En person som kun kan kreve halv rett, altså halvparten av den boten eller erstatningen han eller hun egentlig har krav på. 

Hærpil

Pil skåret ut i tre som varslet mottakeren om krig. Den ble sendt mellom gårder og bygder for å kalle inn til militærtjeneste. Den som fikk hærpilen til sitt hus, var kalt inn til tjeneste, og skulle ha svært gode grunner for ikke å møte opp.

Kvann

Verdifull matplante i middelalderen som har gått av moten i løpet av det siste hundreåret, men som nå kan se ut til å få en gourmet-renessanse i det nordiske kjøkkenet. Den kan spises rå, og den helt unge kvann-stengelen anses som en delikatesse. Kvann er nevnt i Snorres kongesagaer, i en historie om Olav Tryggvason: kongen presenterte dronning Tyra med en ekstra stor kvannstilk, en gest dronningen ikke satte nevneverdig pris på. 

Leidang

Forsvarsordning, en avtale mellom kongen og befolkningen om hva hver enkelt var forpliktet å stille med i en krigssituasjon. Ordet ble også brukt om selve krigføringen (å dra i leidang/leidangsferd) eller om flåten med mannskap (leidangen/leidangsflåten), eller også om kongens skatteinnkreving (betale leidang/leidangsskatt) i forbindelse med forsvaret, en skatteordning som etter hvert ble en fast skatt som skulle betales årlig, enten det var krig eller ei det året.

Leilending

En bonde som ikke eide jorden, men leide den. Det gjaldt de fleste bønder i Norge på 1300-tallet. 

Nidvis

En ærekrenkende vise, en vise som hånet den den handlet om. 

Ubotamål

En som står utenfor lovens beskyttelse. Det behøvde ikke i alle tilfeller å være en livsvarig dom, og i noen tilfeller kunne man kjøpe seg ut av fredløshet. For de mest alvorlige forbrytelsene innebar fredløshet at man mistet alt man eide og at man straffefritt kunne drepes. 

† Bonus-informasjon

Arnald og Magdalena baker 

I 1372 fikk paret Arnald og Magdalena kongelig gavebrev fra Håkon VI Magnusson. De skulle få lov til å sette opp ovn og bakerhus på tomta Spaken ved bispegården i Oslo. Dette var i seg selv nokså spesielt – bakere og andre som holdt på med ild skulle i utgangspunktet holde seg til utkanten av byen for å minske brannfaren. Flere norske konger og dronninger var involvert i å gi bakerparet ytterligere privilegier. Da Arnald døde, overtok Magdalena driften av bakeriet. Hun sørget også for å få erstatning fra naboen sin da vann fra hans tak skapte råte i taket hennes. 

Brød i middelalderen

Bakerovner var kostbare å sette opp, og i likhet med andre håndtverkere som jobbet med ild i byene måtte bakere søke om dispensasjon for å etablere seg. Det var derfor ikke mange som kunne bake sitt eget brød – de aller fleste måtte ta med brøddeigen sin til byens bakere og få den stekt der. Hevet brød av surdeig var derfor mye mer kostbart enn for eksempel flatbrød stekt på takke som man kunne lage hjemme selv. Alle som ønsket kunne selge varene sine på torget, såfremt det ikke var snakk om skip, tømmer eller kvernsteiner, så ferdigstekte brød kunne også selges på torget. I 1302 kom kong Håkon Magnusson med nye regler for torghandelen i Bergen – heretter kunne ingen selge hvete eller hvetemel, det mest kostbare av alle melsortene, og det ble satt pristakster på mel, brød, rug og rugbrød. 

Dante

Den italienske poeten Dante Alighieri utga sitt storverk Den guddommelige komedie rett før han døde i 1321. Vår fiktive spill-karakter ville altså ikke hatt sjansen til å følge Dantes vandring gjennom etterlivet og møte de evig fortapte i Helvetes ni sirkler. Forestillingen om at sjelen måtte renses for synd etter døden eksisterte imidlertid tidligere, og beskrives blant annet av Greogorius den store (ca. 540-604) og Thomas Aquinas (1225-1274). Skjærsilden, det mildt sagt ubehagelige venterommet mellom himmel og helvete, ble offisielt en del av katolsk lære under kirkemøtet i Lyon i 1274, der blant annet den norske erkebiskopen Jon Raude deltok. Du kan lese Dantes Guddommelige komedie for eksempel her.

Den falske prinsessen

Prinsesse Margrete, en virkelig historisk figur, var datteren til kong Eirik II Magnusson og levde fra 1283-1290. Hun var arving til den skotske tronen, og var på vei til Skottland høsten 1290 da hun ble syk og døde. I år 1300, året etter at kong Eirik døde og lillebroren Håkon V Magnusson overtok, kom en kvinne til Bergen på et skip fra Lübeck. Kvinnen hevdet å være prinsesse Margrete, den avdøde kongens førstefødte barn. Håkon V Magnusson fikk henne henrettet for svindelforsøk, og hun ble brent på bålet på Nordnes i Bergen. 

Nabokrangel

Nabokrangler var selvsagt også vanlig i middelalderen, og kunne gå enda heftigere for seg enn det mer moderne Donald/Nabo Jensen-aktige dårlige naboskapet – slik som i denne nabokrangelen som fant sted i Skien-området i 1402 mellom naboene Aslak og Grjotgard, som var uenige om hvor grensesteinene mellom eiendommene deres skulle stå. Uenigheten utviklet seg til en durabelig krangel som beskrives nærmere i denne episoden av podkasten Dømt, skjebner fra middelalderen.

Neper i smøret

I en sak sak fra 1318/1319 ble en kvinne ved navn Gudrun beskyldt for å legge neper i kongens landskyldsmør og dermed øke volumet, slik at det så ut som hun hadde betalt mer av det dyrebare smøret enn hun egentlig hadde. Det kunne ha vært en effektiv måte å snyte på skatten på, dersom hun ikke hadde blitt tatt på fersken (eller nepen, da, i dette tilfellet).

Snylte-bord for bakere

I en rettssak fra London ble en baker anklaget for å stjele deig via et lure-bord. Deigen kundene hadde med til bakeriet for å få stekt, ble lagt på bordet, og en bit ble skåret av og stjålet via en hemmelig skuff i bordet. Mel var dyrt i perioden, særlig hvetemel, så dette var nok en lukrativ bisniss fram til bakeren ble tatt.

Samtykke i ekteskap

I prinsippet krevdes både mannens og kvinnens samtykke for at ekteskapet skulle være gyldig. I kildene som er bevart, er det stort sett menn som går til retten og hevder at de ikke har samtykket til ekteskapet. Den eneste logiske konklusjonen er at ekteskap alltid var hundre prosent frivillig fra kvinnens side. Alltid.

Lovsitater

Alle sitatene er hentet fra Magnus Rindals syntetisering, normalisering og nynorskoversettelse av landsloven og byloven, Jo Rune Ugulen Kristiansens bokmålsoversettelse av landsloven og Bjørg Dale Spørcks «Nyere norske kristenretter: (ca. 1260-1273).»

Der det ikke finnes direkte sitater er innholdet i lovene gjenfortalt basert på Magnus Rindals arbeid med byloven, som ikke er utgitt ennå. 

Biting

«Det er upassende å bite folk som hester eller hunder», står det i landsloven – og videre: «Hvis noen biter en annen, skal sysselmannen sørge for at den som beit, blir tatt og ført til tinget, og la fortennene brytes ut av munnen hans.» Men landsloven åpner også for en mildere straff dersom man biter i nødverge – da kan man komme unna med bøter. 

Brann

For å forhindre spredning av brann har Magnus Lagabøtes bylov strenge regler for hva man skal gjøre ved branntilløp. Hvis man lukker porten og ikke slipper inn folk som trår til for å hjelpe, må man bøte én mark sølv – men dersom brannen sprer seg og det blir skade for andre, da skal rådsmennene avgjøre hvor strengt man skal straffes. Alle skal hjelpe til dersom det bryter ut brann, både menn og kvinner. 

Byvandring etter mørkets frembrudd

Magnus Lagabøtes bylov har et eget kapittel med tittel «Dersom folk går ute om nettene». Der står det blant annet at alle folk skal sitte inne om nettene, og ikke gå rundt i folks bygårder uten ærend. Dersom noen går ut, og står i portåpningen eller forstua til en bygård, da kan man uten straff sette vedkommende i varetektsfengsel i påvente av en dom. 

Dolk

I et eget kapittel i landsloven, med tittel «Det er forbudt å bære dolker», står det følgende: «Det er kjent for de fleste av det er forbudt å bære dolker. Den som bærer dolk, skal bøte 3 øre sølv til kongen. Trekker noen kniv mot en annen, uten å ramme, slaø han bøte full mannsbot etter lovlig dom til den som han trakk kniv mot, og 3 øre sølv til kongen. Hvis noen stikker en annen med kniv, er han fredløs og skal bøte til den han stakk, etter tolv forstandige menns dom, slik de ser at tjener ham til ære. Kongens ombudsmann skal ta den som stakk, og føre ham til tinget, og ta kniven som han stakk med, og kjøre gjennom hånden hans der på tinget. Med denne straffen kan han kjøpe seg fred hvis den andre overlever, og han har selv ansvaret for såret sitt, hvordan det enn går.»

Handel på torget

I kjøpebolken i byloven for Bjørgvin, kapittel 9, står det at dersom noen handler noe, men har glemt pengene sine, og kommer tilbake med penger og oppdager at det han har kjøpt er solgt til noen andre, skal vedkommende ta med seg to menn og kreve å få det han har kjøpt, og beskylde selgeren for ran. Dersom saksøkeren får medhold av lagmannen, må selgeren bøte en halv mark sølv til kongen og gi kunden det han har kjøpt eller en tilsvarende, jevngod, vare.

Hogge ved i andres skog

I utgangspunktet var det ikke lov å hogge på andres eiendom. Unntaket var, ifølge landsloven: «folk på reise til hjelp for sitt reiseutstyr, enten de mangler noe på slede eller skip, eller til brensel dersom de ligger ute om natten på samme sted, om de verken kan nå å kjøpe eller få tillatelse, eller det er nødsfall. Da kan man hogge det man trenger. Det skal i disse tilfellene bøtes for skade på skog, men uten bot for eiendomsovergrep, hvis den som eier skogen, eller hans ombudsmann, gjør krav på det.»

Hestekjøtt

I Nyere Gulatings Kristenrett II står det følgende om hestekjøtt: «Og et menneske som spiser hund, katt eller hestekjøtt uten en nødvendig grunn, blir av dette fredløs, og alt hans gods skal deles mellom kongen og biskopen, halvdelen hver.» Hva «nødvendig grunn» betyr, spesifiseres ikke nærmere her. I den eldre kristenretten for Eidsivating lagdømme står det at man kan spise hestekjøtt dersom man har gått seg vill i 7 dager og 7 netter – men det forutsetter at man forteller hva man har gjort med én gang man kommer til bebyggelse, og at man skrifter for det etterpå. At hestekjøtt er forbudt i kristenretten har sin forklaring i at bloting av hest var vanlig i Norge i førkristen tid. Slike hedenske skikker ville man helst ha bukt med. 

Huse fredløse

Det var ulovlig å huse fredløse, selv om du var i familie med vedkommende. Dette er hva landsloven sier om å huse fredløse: «Hvis noen, en husbonde eller andre, huser eller gir tilold til en fredløs, spiser eller drikker med ham, er han skyldig 1 mark sølv til kongen for en natt, og 2 mark for to netter. Hvis den fredløse er tre netter hos ham og er gjort fredløs innen det fylket, er den som huser, skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen …»

Husly for fattigfolk

Landsloven har et eget kapittel om hvordan fattige skal behandles. Der står det blant annet: «Alle fattigfolk som ikke har frender som kan legge ut underholdsmidler for dem, og som selv ikke eier godts til å forsørge seg med og selv ikke er i stand til å flytte seg, de er enhver bonde pliktig til å flytte, einvirke som fullbonde, for fattigfolk trenger Guds miskunn i like stor grad som den som eier mer».

Det står også: «Men hvis noen flytter en fattig til en ødegård eller dit hvor en fattig dør på grunn av hans flytting, eller skjønnsomme menn vurderer at han er årsak til det, og så også hvis noen viser bort en fattig og ikke vil huse ham, og den fattige dør på grunn av det. Den som blir skyldig i slikt som Gud ikke måtte la noen bli skyld i, skal bøte full rettsbot for den personen til den dødes arving i samsvar med skjønnsomme menns dom etter omstendighetene, og dessuten bot til kongen for drap på fri undersått.»

Hviledagen

Skulle selvsagt holdes hellig. «Helligdagen begynner på lørdag når solen er i vest, og holder seg til midnatt natt til mandag. Og enhver som ikke holder søndagen hellig, skal betale 3 øre til biskopen for hver søndag som han avbryter helgen. Og om han arbeider 3 søndager etter hverandre, da taper han freden sin overfor andre menn og sitt gods til biskopen.»

Ildpåsettelse

I Landslovens landsleiebolk, kapittel 27, står det følgende om «brennevarger»: «Ingen skal brenne noe med fiendehånd til skade for andre, verken hus, løe, seterbu, saltkjelebu eller skip. Hvis noen setter ild på, og det blir bevist at han har gjort det, er gjerningsmannen fredløs og rettsløs og skal kalles brennevarg. Gjerningsmannen har forbrutt alt godset sitt, i jord og løsøre, og skal betale det doble tilbake til den som han brente for, etter seks skjønnsomme menns vurdering, og betale rettsboten hans i samsvar med lovlig dom, før noe tilfaller kongen.»

Legge seg under kyr

«De som legger seg under folks kyr og drikker, er rettsløs». – Tjuvebolken i landsloven, kapittel 10.

Leidang

Alle som fikk hærpil til huset sitt pliktet å møte opp til hærsamling til sjøs eller på land. «Hvis noen ikke drar, er han fredløs, fordi både tegn og trell skal dra ved slike hendelser hvis det er nødvendig», står det i loven. Det står også at «… hvis noen forlater skipet mens kongen ligger til landevern, er han skyldig 13 mark sølv og 8 ørtuger til kongen». Det står imidlertid ingenting om hvorvidt lovene også gjaldt kvinner, men det er underforstått i hele landevernbolken at det gjør de selvsagt ikke. Det skulle tatt seg ut!

Nidviser og æresskjendere

Nid, det vil si hån eller fornærmelse, var ikke bare ufint – det var rett og slett ulovlig. Det vil si, ulovlig dersom det ikke var sant. Landslovens mannhelgebolk kapittel 26 sier: «Hvis noen dikter noe om andre som folk anser som spott eller nid, da skal saksøkeren be om at det blir kalt sammen ting, og framsi det på tinget, og den andre skal rense seg med tremannsed hvis han kan det, eller bøte 4 mark sølv til kongen og rettsbot til den andre etter seks lovlig tilnevnte menns dom.» I de to foregående kapitlene «om skammelige påstander» og «om baktalere», står det nærmere beskrevet hva som skal skje dersom påstandene er sanne – da sier loven blant annet: «Da har den som er omtalt, ikke rett til å få bot, og slik skal det være om all slarv og ærekrenkelser.»

Oppløsning av ekteskap

Dette er hva landsloven sier om oppløsning av ekteskap: «Hvis en ekteskapshindring oppløser et ekteskap med samtykke fra den som plikter å råde etter Guds lover, skal hver av ektefellene ha hver sitt gods. Og hvis de skilles på grunn av slikt samleie som mannen er skyldig i, og han visste det og skjulte det da han festet kvinnen, skal han bøte for sviket sitt etter tolv menns dom, og kvinnen skal ha halvparten og giftingsmannen halvparten.» Hva dette innebærer, er ikke helt sikkert, men det henger trolig sammen med kirkens regler for hvem det er forbudt å ligge med (se fotnote 143, side 94, i bokmålsoversettelsen). 

Dette er hva erkebiskop Jon Raudes kristenrett sier om oppløsning av ekteskap: «Nå om ekteskapet er fullbyrdet med legemlig omgang, selv om det ikke er holdt bryllup, da kan ikke noe skille dem. Men om det forekommer hor, kan likevel den av ektefellene som er uskyldig, skilles fra samlivet med den som har begått hor, etter biskopens dom, og siden leve et rent liv.» Den eneste muligheten til å bryte ut av et lovlig inngått ekteskap, var å gå i kloster resten av livet.

Selvdødt

Nyere Gulatings Kristenrett II forbyr å spise mat som er selvdødt eller blodsprengt. «Det kalles selvdødt som dør slik at ingen er skyld i at det dør», står det i loven. 

Salg av frie undersåtter

Landsloven sier følgende om å selge frie menn ut av landet: «Hvis noen selger en fri person ut av landet, er han skyldig 13 mark sølv og åtte ørtuger til kongen, og skal få brakt personen tilbake i landet, og bøte til ham slik rettsbot som han har rang tid, etter tolv lovlig oppnevnte menns dom.»

Sverge falske eder

«De som blir kjent skyldig i å sverge falske eder, og det blir bevist, skal være fredløse i tre år. De skal ikke nyte godt av noens eder eller vitnesbyrd, på samme måte som de har gjort seg selv ubrukelige, og de skal bøte 4 mark sølv til kongen», står det i landsloven.

Smør og mel i leidangsferd

Landslovens landevernbolk beskriver nokså detaljert hvordan en leidangsferd skal foregå fra start til slutt, og hva hver enkelt plikter å stille med. I tillegg til å stille krav til våpen basert på inntekt og formue, beskriver landsloven hva leidangsflåten skal ha med seg av mat. Bøndene i et skipreide var pålagt å «utrede mat for to måneder i smør og tre måneder i mel til hvert årerom». 

Snyltegjester

I Landslovens Mannhelgebolk, kapittel 28, står det følgende om å gå ubedt i gjestebud: «Nå har noen det med å gå i folks gjestebud, ubedt av den som holder gjestebudet, og sitter der som snyltegjester selv om de blir strengt jaget bort eller blir litt ille medfart, da skal de være halvrettsmenn og være skyldige 1 øre sølv til kongen. Dette er gjort fordi mang en god mann har fått skam og vanskeligheter på grunn av slik uforskammet oppførsel.»

Sykepenger

Kjøpebolken i landsloven, kapittel 22, sier følgende om sykdom i et arbeidsforhold: «Dersom en leiemann blir sjuk eller sår, og han ligger en halv måned, skal det ikke være trekk i lønn for det hos en husbonde som skjønnsomme menn vurderer og ser at har nok penger til det». Dette kapittelet handler om hvilke regler som gjelder når noen kjøper arbeidskraften til noen andre. Hvorvidt denne loven ville gjelde for akkurat arbeidsforholdet til vår fiktive karakter, kan vi faktisk ikke slå fast med sikkerhet, for det finnes ingen tilsvarende lov i Magnus Lagabøtes bylov. 

Tyveri

I begynnelsen av landslovens tjuvebolk står følgende: «Det er forståelig at noen som ikke kan få seg arbeid til livsopphold, stjeler mat, og på den måten berger livet sitt fra sult, da skal han ikke straffes for det tjuveriet.» Men for den som kan jobbe for føden, straffes tyveri på følgende vis: «… men hvis noen som kan få seg arbeid til eget livsopphold, stjeler noe til 1 øres verdi, en som ikke tidligere var anklaget for slikt, skal han føres til tinget og kjøpe seg fri fra pisking med 3 mark sølv til kongen. Nå hvis han stjeler for andre gang til 1 øres verdi, skal han kjøpe seg fri fra pisking med 6 mark sølv. Og hvis han ikke kjøper seg fri fra pisking, skal han piskes, og brennemerkes med en nøkkel på kinnet. Hvis han stjeler for tredje gang til 1 øres verdi, skal han piskes, og kongen skal ta 6 mark sølv av godset hans. Og dersom samme person stjeler flere ganger, kan han drepes.»

Trolldom

Både kristenretten og landsloven har strenge straffer for trolldom. Her er hva Jon Raudes kristenrett sier om trolldom: «På grunn av at alle mennesker er forpliktet til å holde den tro som vi har lovet Gud i dåpen vår og som nå ble regnet opp, skal kongen og biskopen legge vekt på å undersøke at mennesker ikke farer med stor villfarelse og hedensk tro. Og dette er de saker som hører til villfarelse og hedensk tro: galdresang og trolldomskunster, og at noen kaller en annen mann ridd av troll, spådommer og å tro på at landvetter er i lundene eller i haugene eller i fossene, likeledes å sitte ute for å spørre om skjebnen, og om noen erklærer seg skilt fra Gud og Den hellige kirke for å finne gods i haugene eller på annen måte bli rike og kloke, og likeledes er det med dem som forsøker å vekke opp døde eller de som bor i haugene. Om et menneske bevislig blir kjent skyldig i å fare med denne onde tro og hedenske villfarelse, eller er enig med dem som farer med slikt, da er han og alt han eier fredløst, og kongen skal ha halvdelen og biskopen halvdelen.»

Våpenplikt

Landsloven har klare regler for hva enhver må eie av våpen. Der står det blant annet: «Hvis en arbeidskar går i tjeneste for første gang, og får full lønn, skal han den første sommeren kjøpe seg øks, den andre skjold og den tredje spyd. Hvis han mangler noen av disse tre våpnene, skal kongen ha 1 øre sølv for hvert som mangler. Mangler han alle, er han skyldig 1 øre sølv til kongen for hver han mangler, og skal være halvrettsmann inntil han skaffer seg våpen.» (Sitat fra Jo Rune Ugulen Kristiansens bokmålsoversettelse, 2024)

Samtykke i ekteskapet

I Jon raudes kristenrett står det mye om hva som skal til for at et ekteskap skal være gyldig – men det mest sentrale i denne sammenhengen er hva som står spesifikt om kvinnens samtykke: «Og fornuftige menn skal høre samtykket til den kvinnen eller jenten som blir forlovet, og ordene til den som forlover seg med henne, for det er forbudt på Guds vegne at noen forlover seg med en jente eller kvinne med tvang.»

§ Kilder

Fagkonsulenter: historiker Ole-Albert Rønning Nordby og forskningsbibliotekar Jóhanna Katrín Friðriksdóttir

Magnus Lagabøtes landslov, folkeutgave utgitt i 2024, bokmålsoversettelse av Jo Rune Ugulen Kristiansen, basert på Magnus Rindals syntetiserte norrøn-tekst

Magnus Rindals arbeid med syntetisering og oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov og bylov

Nyere norske kristenretter (ca. 1260-1273) av Bjørg Dale Spørck, sammen med hovedfagsavhandlingen Kristenrettspraksis i norsk seinmellomalder av Sigrun Høgetveit Berg, ligger til grunn for det som står om kristenretten i dette spillet.

Det er gjort noen prisberegninger i dette spillet som baserer seg på en prisliste i utstillingen NOREGR – fortellinger fra middelalderen.

Middelalderspillet er laget av: Live Vedeler Nilsen, Ina Luna Gundersen, Eirik Kydland, Alexander Sund, Ole-Albert Rønning Nordby og Thea Urdal.